Endringsforslag Domstolloven §8, §11 og §19 Tilfeldighetsprinsippet ved fordeling av saker

1. Domstollovens §8, §11 og §19 Tilfeldighetsprinsippet ved fordeling av saker

1.1 Ny/Endret bestemmelse §8

§ 8. Høyesteretts domstolleder leder rettens forretninger, fastsetter tiden for dens møter og for behandlingen av sakene og fordeler forretningene mellom rettens medlemmer og i tilfelle dens avdelinger og utvalg. Alminnelige regler om dette kan skal fastsettes i en forretningsorden.

       Har domstollederen forfall, gjør eldste dommer tjeneste så lenge ingen annen er oppnevnt.

     1.2 Ny/Endret bestemmelse §11

§ 11. Førstelagmannen fordeler sakene mellom dommerne ved domstolen.

Har førstelagmannen forfall, skal den eldste av lagmennene eller den eldste av de øvrige dommerne gjøre tjeneste som førstelagmann så lenge ikke stedfortreder er oppnevnt.

Førstelagmannen kan bemyndige lagmennene til å utføre de forretningene som etter andre lovbestemmelser er tillagt denne.

Hvor saksmengden gjør det påkrevet, kan lagmannsretten etter bestemmelse av domstoladministrasjonen deles i avdelinger. I så fall kan det utnevnes en lagmann som leder for hver avdeling. Førstelagmannen fordeler sakene mellom avdelingene og treffer bestemmelse om dommernes tjenestegjøring. Lagmannen fordeler sakene mellom dommerne i avdelingen. Annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

          Kongen kan skal gi nærmere regler om fordelingen av sakene i lagmannsrettene, herunder regler som sikrer etterprøvbarhet. Sakene skal som hovedregel fordeles etter tilfeldighetsprinsippet.

1.3 Ny/Endret bestemmelse §19

§ 19. Tingrettene skal ha en sorenskriver som leder og så mange tingrettsdommere som til enhver tid er bestemt. Det kan også utnevnes en nestleder. Har lederen og nestlederen forfall, skal den eldste av de andre dommerne gjøre tjeneste, så lenge ingen annen er oppnevnt.

       Til å ta sete i retten i en eller flere bestemte saker kan domstolens leder tilkalle dommere som er villige til å gjøre tjeneste fra tingretter i samme eller et annet lagdømme. Domstolens leder kan ellers be lagmannsretten om å foreta tilkalling av slike dommere innen lagdømmet.

       Har tingretten flere dommere, fordeler domstolens leder forretningene mellom dem.

       Hvor saksmengden gjør det påkrevet, kan tingrettene etter bestemmelse av domstoladministrasjonen deles i avdelinger. I så fall kan det utnevnes en dommer som leder for hver avdeling. Domstolens leder fordeler sakene mellom avdelingene og treffer bestemmelse om dommernes tjenestegjøring. Avdelingslederen fordeler sakene mellom dommerne i avdelingene. Første ledd tredje og fjerde punktum gjelder tilsvarende for avdelingene. Domstolens leder kan bemyndige avdelingsledere til å utføre de oppgaver som etter andre lovbestemmelser er tillagt denne.

       Kongen kan skal gi nærmere regler om fordelingen av sakene i tingrettene, herunder regler som sikrer etterprøvbarhet. Sakene skal som hovedregel fordeles etter tilfeldighetsprinsippet.

1.4 Kommentar

Bakgrunnen for at tilfeldighetsprinsippet bør anvendes er at det motsatte lett kan føre til at domstolleder (som kanskje selv slik som i tilfellet med OA Knutsens dødsbo er inhabil) tiltross for inhabilitet lett kan legge føringer på behandlingen.

I OA Knutsens dødsbo er det utpekt dommere både ved tingretten og ved lagmannsretten i strid med tilfeldighetsprinsippet.[1] Disse vil lett føle seg forpliktet til å behandle saken på en måte som nedtoner eventuelle kritikkverdige forhold hos den som har utpekt dem.

For øvrig er det slik at et system basert på ikke-objektive ikke-etterprøvbare avgjørelser ved den enkelte domstol også kan være uheldig i forhold til den enkelte dommers uavhengighet i forhold til domstolleder og de andre dommere ved domstolen.

I klartekst, det åpnes opp for et system som kan føre til mobbing eller favorisering av enkeltdommere.

Det er for øvrig interessant og for så vidt positivt at det tydeligvis likevel hersker såpass usikkerhet om enkelte dommeres ensidige lojalitet til den egne dommerstanden at man ser seg nødt til å foreta håndplukking for å unngå dem.  

Det foreslås at forretningsorden blir pliktig (jfr. “skal”) for Høyesterett slik at det også blir mulig å etterprøve at forretningsorden faktisk blir fulgt i den enkelte sak. Selve etterprøvingen antas å kunne finne sted gjennom passende forskrift basert på arkivlovens bestemmelser, samt de vanlige offentlighetsprinsipper.

Domstollovens §11 (for lagmannsrettene) og §19 (for tingrettene) gir hjemmel for at fordelingsprinsippene kan fastsettes ved forskrift slik de også ble gjort inntil 1990 da forskriften ble opphevet.

Ettersom departementet samtidig med opphevelse av forskriften forutsatte at tilfeldighetsprinsippet fortsatt skulle råde fremstår det som noe uklart hvorfor forskriften ble opphevet.

Angivelig var det for å kunne oppnå noe større fleksibilitet i saksfordelingen.

Det er godt mulig at norsk rettsvesen vil være tjent med en større grad av spesialisering ved fordeling av saker.[2] Men dette er et politisk spørsmål som i tilfelle bør skje ved lovendring i Stortinget alternativt ved forskrift og ikke ved ikke-begrunnede ikke-etterprøvbare avgjørelser i den enkelte sak hos den enkelte domstolleder.

Domstoladministrasjonen har i forbindelse med det såkalte LOK prosjektet (Ledelse Organisering Kompetanse) i Delrapport 10 en drøfting av tilfeldighetsprinsippet.

Som en generell kommentar til Domstoladministrasjonens og Justisdepartementets forskjellige innspill knyttet til prosesslovgivningen m.v. kan anføres at disse baserer seg på at norske dommere er uavhengige, upartiske, ærlige m.v. og at det derfor ikke er nødvendig med regler for å sikre uavhengighet, etterprøvbarhet m.v.

Det problematiske med denne form for argumentasjonen er at man bruker en hypotese om at det ikke foreligger kritikkverdige forhold til å underbygge at det ikke er nødvendig å gjøre det mulig å etterprøve eller forhindre kritikkverdige forhold.

Denne form for argumentasjon har i de senere år ført til fallende juridiske standarder og en større grad av vilkårlighet ved norske domstoler jfr. også de nylige saker knyttet til ankenekting uten begrunnelse der Høyesterett og Høyesteretts dommere etter avgjørelser i internasjonale organer har blitt tvunget til å reversere egne forslag[3].

1.5 Transparency Internationals anbefaling nr. 7

Anbefaling nr. 7 lyder:

7. Case assignment and judicial management

Case assignment that is based on clear and objective criteria, administered by judges and regularly assessed protects against the allocation of cases to pro-government or pro-business judges.

Transparency International viser her til pro-government eller pro-business, men tilsvarende behov for uavhengighet gjør seg også gjeldende for saker med tilknytning til andre dommere.

Domstoladministrasjonens LOK prosjekt delrapport nr. 10 viser blant annet til den europeiske menneskerettskonvensjon og Europarådets anbefaling jfr. (min utheving):

Europarådets rekommandasjon No R (94) 12 on the independence, efficiency and role of judges, inneholder anbefalinger som bygger på tilfeldighetsprinsippet. Om tildeling av saker under prinsipp I, 2, e heter det:

”The distribution of cases should not be influenced by the wishes of any party to a case or any person concerned with the result of the case. Such distribution may, for instance, be made by drawing of lots or a system for automatic distribution according to alphabetic order or some similar system”

Om overføring av tildelte saker heter det i prinsipp I, 2, f:

”A case should not be withdrawn from a particular judge without valid reasons, such as cases of serious illness or conflict of interest. Any such reasons and the procedures for such withdrawal should be provided for by law and may not be influenced by any interest of the government or administration. A decision to withdraw a case from a judge should be taken by an authority which enjoys the same judicial independence as judges”

Imidlertid, slik det ofte er både i forhold til Domstoladministrasjonen, Justisdepartementet og rettens aktører, en ting er å komme med fornuftige sitater, en helt annet spørsmål er å sikre at de gode hensikter gjennomføres.

 

[1] Situasjonen i Høyesterett vites ikke med sikkerhet jfr. at fordelingen verken i tingretten, lagmannsretten eller ved Høyesterett er etterprøvbar for utenforstående.

[2] Denne forfatter har ingen mening om akkurat dette spørsmålet.

[3] 2 høyesterettsdommere (inklusive justitiarius) var for eksempel medlem av det flertall i tvistelovutvalget som fremla det forslag som Stortinget vedtok, men som Høyesterett selv reverserte.