Endringsforslag lover, Del 2 Hvilke problemer skal løses

2. Hvilke problemer skal løses?

2.1 Noen erfaringer (eksempler) fra Norge

2.1.1 Innledning

Når man snakker om erfaringer må man skille mellom umiddelbare problemer og mer generelle systemmessige forhold.

Norske lovforarbeider er proppfulle av gode hensikter og til dels gode analyser. Norsk lovgivning er også i mange tilfeller full av de samme gode hensikter.

Det som i stor utstrekning mangler er mekanismer som omsetter de gode hensikter til resultater.

Hensikten med forslagene er, i alle fall i noen grad, å avbøte denne mangelen på håndhevelse.

De nevnte eksempler er egne erfaringer, men disse er på ingen måte unike. Tilsvarende eller liknende kritikkverdige forhold gjenfinnes i nesten alle de senere års rettsskandaler inklusive Riis saken, Fritz Moen saken, Liland saken, Birgitte saken m.v.

I mitt materiale inngår også henvisning til politivoldsakene på 80 tallet. Nå kan det innvendes at dette problemkomplekset gjaldt politiet og ikke domstolene.

Dette synspunktet er nok formelt riktig, men i praksis er kontaktene tette mellom justisdepartementet (inklusive dagens Domstoladministrasjon), politiet og domstolene.

Den tette kontakten illustreres blant annet av det såkalte punkteringsbeviset i Riis saken der en embetsmann i Justisdepartementet nettopp samarbeidet med domstolen i et forsøk på å “punktere” Riis saksanlegg.

Det er videre mye som tyder på at mekanismen med å benekte stort sett ethvert kritikkverdig eller klanderverdig forhold er noe som er “arvet” ovenfra d.v.s. en kultur som har spredd seg fra Justisdepartementet til de underliggende etater.

Uansett er kjennetegnet et system som nærmest med alle midler forsøker å tildekke eller skjule klanderverdige forhold. I det hele tatt er det bemerkelsesverdig hvor langt dem som egentlig skal passe på, tillater de underliggende etater eller instanser å gå og selv deltar i forsøket på å holde de kritikkverdige forhold skjult.

I mitt tilfelle er det snakk om økonomisk kriminalitet som selv om beløpene er ca 10 ganger større enn det som i.h.t. Høyesteretts egne vurderinger skal gi ubetinget fengselsstraff likevel i forhold til enkelte andre korrupsjonssaker i Norge og internasjonalt er relativt beskjedne beløp.

Det mest oppsiktsvekkende er således ikke den økonomiske kriminalitet i seg selv, men den energi som domstolene har utvist for å holde forholdet skjult, inklusive manglende innsyn, bortkomming av dokumenter, trusler fra dommer, løgner (også fra dommere), avvik fra lovgivning, “munnkurv” for revisor m.v.

Denne aktiviteten for å holde kritikkverdige forhold skjult, eller for å avspore legitime krav er altså det som knytter sammen både sivilrettslige og strafferettslige kritikkverdige forhold ved domstolene.

Som det heter ligger djevelen i detaljene, og min “løsning” innebærer ikke noen radikale endringer, men en justering av enkelte mindre forhold slik at det som var eller er den uttalte målsettingen med en bestemmelse også kan realiseres i praksis.

Det viktigste vernet mot overgrep ligger i offentlig innsyn og velfungerende offentlige kontrollmekanismer. Forslagene tar sikte på en aktivering av disse 2 mekanismer.

2.1.2 Partenes dokumentinnsyn

Det burde være opplagt, men er det altså ikke, at partene har innsyn i sakens dokumenter ved domstolene.

Som part (loddeier, legatar og ansvarlig arving) i skiftesak har undertegnede forlangt (parts)innsyn i tingrettens dokumentoversikt og sakens dokumenter inklusive dokumenter som befinner seg hos bobestyrer. Spørsmålet har vært behandlet 3 ganger i tingretten.

Spørsmål om dokumentinnsyn er behandlet også i de høyere rettsinstanser, og her kommer nettopp de klanderverdige forhold ved dem som skal utøve en kontrollfunksjon til syne,  jfr. blant annet:

  • kjæremålssak 03-00957 ved Gulating lagmannsrett (avgjørelse av 2003-09-16 (dommerne Bjørn Lillebergen, Margareth Christophersen, Daniel Lunde) og
  • Høyesterett kjæremålsutvalg (sak nr. 2003/1410 dommerne Gussgard, Flock og Matningsdal) avgjørelse av 2003-12-01;

 

  • Gulating lagmannsrett sak nr. 09-010058ASK-GULA/AVD1 (dommerne Haakon Meyer, Jon Atle Njøsen, Stig Sjong) og
  • Høyesterett sak nr. HR-2009-01039-U (Jens Edvin A. Skoghøy, Steinar Tjomsland, Arnfinn Bårdsen);

 

  • Gulating lagmannsrett sak nr. 09-195204ASK-GULA/AVD1 (dommerne Haakon Meyer, Nina Cath Noss, Ellen Midtgaard) og
  • HR-2010-00505-U (Hans Flock, Liv Gjølstad og Magnus Matningsdal); der det er lagt ned konkrete påstander om innsyn.

Når man tar med avgjørelsene i tingretten er det således i perioden fra 2003 til 2010 truffet 9 avgjørelser i forskjellige instanser der det er nedlagt påstand om innsyn i tingrettens og boets dokumenter og innsyn i tingrettens dokumentoversikt.

Sluttresultatet etter 7 års behandling og 9 avgjørelser er at det fortsatt ikke gis innsyn verken i tingrettens dokumentoversikt eller i selve dokumentene (med noen få unntak).

Videre kan det stilles spørsmålstegn ved om tingrettens plikt til journalføring av dokumenter er overholdt og derfor ved dokumentoversiktens fullstendighet.

Det finnes i dag hundretusenvis av arbeidstagere innen offentlig forvaltning som styres av mange av de samme krav til journalføring, partsinnsyn m.v. som domstolene.

Jeg har ingen illusjoner om at det ikke gjøres feil i den offentlige forvaltning, men likevel, disse arbeidstagere må jo spørre seg selv om det nå finnes en standard for forvaltningen og en annen, mindre krevende, standard for domstolene.

Burde det ikke vært omvendt?

2.1.3 Manglende journalføring

I forbindelse med skiftesaken som har pågått siden 1993 har undertegnede vært part i saker for Namsmannen i Oslo, Oslo Byfogdembete, Borgarting lagmannsrett, Haugaland tingrett (tidligere Haugesund skifterett), Gulating lagmannsrett og Høyesterett.

For alle disse instanser gjelder at dokumenter nærmest rutinemessig blir unnlatt journalført, forsvinner (bortkommes) m.v. I et spesielt tilfelle ved Gulating ble 2 begjæringer bortkommet. De 3 involverte dommere har i ettertid forklart seg på en måte som indikerer at minst en av dem forklarer seg villedende/usant. Ved Borgarting skylder man på en underordnet medarbeider, men “glemmer” at denne medarbeider ble instruert av dommeren. Ved Haugaland tingrett ble dokumenter “arkivert” i en skuff uten journalføring. Etc. etc.

Bortkomming av dokumenter ved domstolene stiller i samme klasse som bevis, d.v.s. dette er i utgangspunktet straffbart, men ingen bryr seg.

Arkivloven som gir Riksarkivaren myndighet til å fastsette rutiner for å sikre journalføring m.v. gjelder i prinsippet også for domstolene, men er aldri satt i kraft for domstolene. Loven ble vedtatt i 1992!

2.1.4 Manglende offentlige domsavsigelser, begrunnelse mv

Også i.f.b.m. offentlighet rundt domsavsigelsene er det mange problemer. I mitt tilfelle ble 2 avgjørelser som var spesielt “vanskelige” for domstolene selv, regelrett utelatt fra Gulatings liste over nylige avgjørelser og dermed umulige å finne for eventuelle interesserte journalister eller andre potensielt interesserte. (se "hemmelige avgjørelser")

I et annet tilfelle er det bare en kort referanse til en annen avgjørelse, - som ikke eksisterer og som derved også er umulig å finne.

Det mer normale er imidlertid at retten utelater henvisninger til fakta, lovbestemmelser og andre avgjørelser som ikke “stemmer med” konklusjonen.

De offentlige dommene og begrunnelsene skal tjene flere formål. Offentligheten, og her kommer også pressen inn, skal kunne etterprøve at domstolene rent faktisk følger loven. Dette blir naturligvis i praksis umulig når dommen ikke har tilstrekkelig sammenheng med det som faktisk ble sagt og gjort i retten.

Videre vil dommerne for all del ikke ha opptak i retten (i alle fall ikke dersom dette kan avdekke svakheter ved behandlingen) tiltross for at dette nå er tvistelovens hovedregel.

Sten Ekroth som gjorde opptak i forbindelse med Liland saken og hevdet at Liland var uskyldig, ble som kjent kastet ut (fikk ikke forlenget oppholdstillatelse) av Justisdepartementet.

I mitt tilfelle ønsket jeg å gjøre opptak med elektronisk diktafon for å kunne dokumentere hva som ble sagt, men ble nektet. Det finnes ingen hjemmel for nektelsen, men derimot har Stortinget påbudt opptak (der opptaksutstyr finnes)). Det finnes ikke spor av drøfting av dette forholdet verken i lagmannsrettens (09-171879ASD-GULA/AVD1) eller Høyesteretts avgjørelser (HR-2010-00508-U).

De nevnte avgjørelser mangler også drøfting av det forholdet at tingrettsdommen har feilsitert lovteksten i realitetsspørsmålet og derved gitt bestemmelsen en helt annen mening og det absolutte kravet at dommen skal opplyse om det foreligger enighet eller ei.

Det bemerkes at både avgjørelsen i lagmannsretten og i Høyesterett er truffet etter at Høyesterett i storkammer bestemte at nekting av anke skulle begrunnes.

Det problematiske er naturligvis manglende begrunnelse knyttet til forhold der domstolene selv kan tenkes å ha en egeninteresse. (I dette tilfelle knyttet til mistanke om korrupsjon og bobestyrers mulighet for økonomisk kriminalitet i forbindelse med enestyreverv i aksjeselskap kontrollert av boet.)

Denne praksisen skaper også problemer for Høyesterett selv og det Høyesterett kaller rettsenhet, d.v.s. at like saker behandles likt og ulike saker ulikt. For hvordan skal dommerne selv kunne holde styr på den egentlige begrunnelsen når avgjørelsene er så mangelfulle og til dels villedende.

Disse tingene foregår både i sivile og straffesaker jfr. for eksempel Lars Gules bok "Den fjerde opphengingen"

Bakgrunnen for “mine” problemer er økonomiske misligheter begått av bobestyrer. Bobestyrer har i realiteten overtatt en vesentlig del av boet. Domstolenes “løsning” på dette pinlige problemet er altså å nekte innsyn, gå i benektelsesmodus og ellers feie problemene lengst mulig inn under teppet.

2.1.5 Konklusjon

Verken offentlighetsloven eller lover som sikrer reelt innsyn (bl.a. arkivloven og sivilombudsmannsloven) gjelder for domstolene. Dette begrenser både Stortingets, allmennhetens og pressens mulighet til å skaffe seg reell informasjon og innsikt i domstolenes oppførsel i.f.b.m. forhold der domstolene selv har noe “i klemme”.

I disse overvåkingstider virker det også mer enn underlig og til dels uforståelig at domstolsapparatet skal unntas fra alle normale kontroll og offentlighetsrutiner.