Høyesterett, Lognvik, Fokus bank og Røeggen saken

Høyesterett har i løpet av kort tid avsagt 3 dommer knyttet til strukturerte spareprodukter. To av dommene (Lognvik (Rt-2012-355) og Fokus bank (Rt-2012-1926) har endt med klare tap til sparerne. Den tredje dommen Røeggen saken (HR-2013-642-S) endte med en like klar seier til spareren.

Spørsmålet er imidlertid, er det nå, etter disse avgjørelser, klart for borgerne hvilke regler som gjelder?

Bakgrunnen for spørsmålet er at Høyesterett selv har definert sine hovedoppgaver til å være rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Ifølge Høyesteretts webside (www.hoyesterett.no) ønsker Høyesterett også «en åpen domstol med innsyn for allmenheten i alle sider av virksomheten».

Etter en rask gjennomlesing av disse 3 sprikende dommene er det ikke lett å forstå på hvilke punkter Høyesterett har bidratt til rettsenhet og rettsavklaring. De umiddelbare og til dels sprikende kommentarer også fra andre tyder på at jeg ikke er alene om å være i alle fall en smule forvirret.

Selv om det etter hvert skulle fremkomme en litt klarere konsensus rundt dommenes betydning vil dette være en avklaring basert på subtile nyanser, akademisk diskusjon og uten vesentlige bidrag fra Høyesterett selv.

Et forhold som gjør vurderingene og avklaringene enda mer kompliserte er at det i forbindelse med de 2 foregående dommene har fremkommet kritikk av Høyesteretts manglende drøfting av og åpenhet rundt vesentlige anførsler og at det derfor også kan stilles spørsmål ved Høyesteretts oppfyllelse av målsettingen knyttet til «en åpen domstol med innsyn for allmenheten i alle sider av virksomheten».

Dersom det krever langvarige diskusjoner i juridiske tidsskrift, vanskelig tilgjengelig innsyn i prosesskrift og saksdokumenter og innsyn i hva som faktisk er sagt i Høyesterett (vanskelig for alle ettersom det ikke finnes tilgjengelige opptak) for å komme til en avklaring av betydningen av Høyesteretts dom, er dette en klar indikasjon på at Høyesterett selv har sviktet der det gjelder, nemlig i forhold til hovedoppgavene rettsenhet og rettsavklaring.

Dette kunne Høyesterett gjort mye bedre, og det kunne vært gjort mye bedre på en enkel måte.

I partenes anførsler i forhold til Røeggen dommen ligger det som må oppfattes som en oppfordring til Høyesterett dersom konklusjonen ble annerledes, å forklare hvorfor og hvordan Røeggen saken avvek fra Lognvik saken og Fokus bank saken. En slik konkret drøfting er det ikke spor av i Høyesteretts dom. Dersom forholdene i realiteten ikke var vesentlig forskjellige, men skyldes at flertallet av Høyesteretts dommere hadde endret oppfatning, burde også dette fremkommet.

Hele hensikten med offentlige dommer er at de skal klargjøre ikke tilsløre.

Både for partene i Lognvik saken og for partene i Fokus bank saken må det være tungt at man står igjen uten gode svar på disse spørsmålene.

Like ille er det at graden av forutberegnelighet ikke synes å ha økt i nevneverdig grad. Knappe 2000 saker står angivelig til behandling i Finansklagenemnda, og det er vel fortsatt muligheter for at det fremkommer ytterligere saker.

På grunn av Høyesteretts svikt når det gjelder rettsavklaring er det ikke usannsynlig at en stor del av disse sakene etter hvert vil ende i rettsvesenet, med millionbeløp i saksomkostninger til følge. På grunn av uklarheter vil man sannsynligvis også oppleve sprikende dommer og sprikende praksis for så vidt gjelder svært like forhold, mellom de forskjellige tingretter og lagmannsretter.  Dette er forhold som lett kan komme til å fortrenge andre saker og binde opp ressurser ved domstolene i årevis.

Hele Høyesteretts raison d’être er knyttet til rettsavklaring og rettsenhet. (Jeg forutsetter at rettsutviklingen i hovedsak er Stortingets oppgave qua lovgiver.) Kanskje burde det gjennomføres systematiske evalueringer av hver enkelt Høyesterettsavgjørelse blant brukerne av Høyesteretts avgjørelser for å finne ut av i hvor stor grad Høyesterett lykkes med sine forsetter knyttet til rettsavklaring, rettsenhet og åpenhet. 

Stikkord: