Walston (No 1) vs Norway

Domstol eller organ: 
Saksnummer: 
00037372/97
Om avgjørelsen: 

Walston (No. 1) vs Norway

Denne saken gjelder en klage vedrørende manglende dokumentinnsyn til den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg.

Klagerne hadde ikke fått oversendt et prosesskrift fra Den norske bank i forbindelse med en rettssak ved Norfjord tingrett.

Et av de mer interessante og typiske aspekter ved denne saken er Gulating lagmannsrett og for så vidt også Høyesteretts Kjæremålsutvalgs behandling. I stedet for å akseptere at Norfjord tingrett har begått en feil, bortforklarer og bagatelliserer man feilen ved å hevde at denne uansett ikke hadde noen betydning for saken. Fokus blir derved flyttet vekk fra domstolens feil, og over på et annet tema.

Som det fremgår slår menneskerettsdomstolen fast at innsynsretten er absolutt og at spørsmålet om betydning for saken sånt sett er uten relevans i forhold til spørsmålet om overtredelse av den europeiske menneskerettskonvensjonen (se avsnitt 58 "the existence of a violation is conceivable even in the absence of prejudice").

Menneskerettsdomstolen er heller ikke imponert over lagmannsrettens forsøk på bagatellisering: "Thus, having regard to the nature of the issues to be decided by the High Court in the appeal, it can be assumed that the applicants had a legitimate interest in receiving a copy of the Bank’s observations of 9 October 1996."

Klageren (Walston) fikk medhold ved menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Oppdatert kommentar:

Denne saken representerer ett eksempel fra den europeiske menneskerettsdomstols glansperiode fra slutten av 1990 tallet til første del av 2000 tallet. I denne perioden ble et tungrodd indirekte og politisert system erstattet av en rett for enkeltpersoner i hver enkelt medlemsstat til å klage sin sak inn for den europeiske menneskerettsdomstol, – hvilket resulterte i en eksplosjon av klager og avgjørelser. Mange avgjørelser gikk i medlemsstatenes disfavør (d.v.s. i enkeltklagerens favør) hvilket naturligvis ikke var populært hos de aktuelle myndigheter, d.v.s. typisk de forskjellige Justisdepartement, men for Norges og enkelte andre lands del også domstolene jfr. den aktuelle sak. Sluttresultatet er blitt en «tilbakerulling» av de liberale reformer på 3 områder: a) dels ved et sterkere fokus på hvem som oppnevnes som dommere ved EMD (litt forenklet; kun de systemlojale slipper gjennom nåløyet) b) dels ved en innstramming av klageretten og vilkårliggjøring av saksbehandlingen (blant annet ved innføring av det norske «nektelse uten begrunnelse» prinsippet) og c) dels ved et fornyet fokus på relativt ufarlige symbolemner der dommerne til gjengjeld (i tråd med hva som synes å være tidens europeiske dommertrend) kan opptre som ikke-valgte politikere. Et typisk eksempel på det siste kan være en relativt nylig avgjørelse knyttet til om krusifikser i Italia virker diskriminerende (2011-03-08 Lautsi and others v Italy ).

Vota: