Tid for åpenhet i rettsvesenet?

Den norske grunnloven av 17. mai 1814 la grunnlaget for åpenhet rundt en tidligere skjult lovgivningsprosess. I dag kan enhver norsk borger gå inn på Stortingets nettside for å finne saksdokumentene i alle lovsaker og alle skatte og bevilgningssaker. Nettstedet er åpent for alle, gratis og inneholder også arkivmateriale fra tidligere Storting. Stortinget har også nylig begynt å legge ut videoklipp fra møter og debatter i Stortingssalen. Videoklippene på samme måte som tekstdokumentene, arkiveres og gjøres tilgjengelig også i ettertid slik at enhver borger på ethvert tidspunkt kan undersøke hvem som sa hva når i Stortingssalen.

Ved innføring av parlamentarismen fra 1884 ble prinsippet om åpenhet utvidet til også å gjelde den offentlige forvaltningen; både den statlige og den kommunale, samt en mengde mer eller mindre frittstående offentlige etater. I prinsippet har vi alle innsyn i kommunale sakspapirer og gjennom den statlige elektroniske postjournal kan vi søke på all inngående og utgående korrespondanse i departementer og statlige etater. Offentlighetslovens offentlighetskrav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etterprøve de offentlige organers avgjørelser og grunnlaget for avgjørelsene. Tilgangen til sakspapirene er gratis og åpen for enhver.

22. juli saken og Høyesteretts stadfesting av tingrettens innskrenkninger i kringkastingsadgangen og derved allmennhetens mulighet for å etterprøve domstolenes avgjørelser (f.eks. knyttet til tilregnelighet) gir grunn til å spørre om det ikke er på tide nå, på terskelen til Grunnlovens 200 års jubileum, at Grunnlovens prinsipper om allmennhetens etterprøving og innsyn får konsekvenser også for den 3. statsmakt.

Domstolene har også engasjert seg på en måte som legger en demper på allmenhetens innsyn i bevismateriale både nå (hvilket kan være legitimt nok inntil materialet er fremlagt i retten) og i fremtiden.

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter (via elektronisk postjournal) som i andre offentlige organers dokumenter.

Mulighetene for dokumentinnsyn ved domstolene bør således styres av de samme prinsipper og sannsynligvis av den samme lov (offentlighetsloven) som for andre offentlige organ. Også offentlighetsloven gir mulighet for å nekte innsyn p.g.a. personvern og mulighet for utsatt innsyn (jfr. bevisføring i retten).

Offentlighetsloven gir derimot ikke grunnlag for å nekte innsyn på et rent skjønnsmessig grunnlag slik Høyesterett synes å legge til grunn i.f.b.m. prosesslovgivningen. Hovedprinsippet i offentlighetsloven er nettopp innsynsrett.

Tilsvarende bør det være like enkelt å følge og etterprøve domstolsforhandlinger som forhandlinger og debatter i Stortinget. Det bør være en selvfølge at videopptak fra hver enkelt rettssak legges ut på nett slik at hver enkelt borger har mulighet for å følge hver enkelt rettssak og selv gjøre seg opp en mening om riktigheten av domstolens avgjørelse.

Nå når webkameraene florerer både i busser, drosjer, butikker og på offentlige steder er omkostningene uansett bagatellmessige i forhold til hva det koster å holde rettsapparatet «kjørende» med dommere, advokater og administrasjon. Skal vi tippe installasjonskostnader tilsvarende 2-3 advokattimer per rettssal?

De rettssikkerhetsmessige aspekter understrekes blant annet av Liland saken der «ulovlige» opptak nettopp var en vesentlig årsak til gjenopptakelse og frifinnelse.

I mange andre «justismordsaker» (og mange tilfeller der justismord er blitt påstått) har diskusjonen nettopp vært knyttet til hva som ble sagt eller ikke sagt i retten. I de fleste av de land norske myndigheter liker å sammenligne seg med benytter man derfor stenografisk referat fra rettssalene. Opptak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (billigere) løsning på problemet knyttet til dokumentasjon av hva som har foregått i rettssalen.

Til sist: spørsmålet om innsyn har relevans også i forhold til sivile saker.

For det store antall klagere som har fått sin sak satt på vent i Finansklagenemnda vil det åpenbart kunne være av interesse å kunne følge rettsforhandlinger og få innsyn i saksdokumenter knyttet til domstolenes behandling i Røeggen saken eller tilsvarende saker. I de senere år har det også vært ført en rekke pensjonssaker som har hatt stor betydning for tusenvis, titusenvis eller hundretusenvis pensjonsmottakere. Ekspropriasjonssaker og erstatningssaker (tenk forsikringsoppgjør) er likeledes saker som berører et stort antall mennesker.

I et land med store avstander og der en av politikkmålsettingene er å ta hele landet i bruk, bør det også, i alle saker, store som små, være like enkelt for en advokat eller enkeltperson i Kirkenes å følge forhandlinger i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett eller Høyesterett som en advokat, journalist eller enkeltperson bosatt i Oslo.

Det er ikke til å komme forbi at disse fysisk sett sentralt plasserte domstolene også har flest saker. Det bør da legges til rette for, at advokater, journalister og enkeltpersoner i andre landsdeler, v.h.a. dokumentinnsyn og video-opptak på internett har like god mulighet for innsyn som de advokater, journalister og enkeltpersoner som fysisk befinner seg i Oslo.

Denne artikkelen er publisert hos Vox Publica: http://voxpublica.no/2012/05/tid-for-apenhet-i-rettsvesenet/