|
O.A. Knutsens dødsbo
|
Emner
|
Justisdepartementets behandling av spørsmålet om rimelig tidI den europeiske menneskerettskonvensjon er det et krav at saksbehandlingen skal ta rimelig tid. I forbindelse med at saksbehandlingen dro ut rettet John Knutsen i 2001 en henvendelse til Justisdepartementet. Som vanlig er korrespondansen medtatt i omvendt kronologisk rekkefølge. TeknikkerOgså når det gjelder behandlingen i Justisdepartementet kan det være aktuelt å se på hvilke teknikker som brukes for å dekke over eller skjule faktum, feil og egen, ja dessverre vi må nok bruke uttrykket, udugelighet. La oss se nærmere på Justisdepartementets saksbehandling. Departementet starter med å sende kopi av det innkomne brevet til de aktuelle dommere/domstoler. Dette er helt etter boken. Problemet oppstår når departementet får svar i retur. Særlig det ene svaret, fra Byfogd Torbjørn Husebø, gir grunn til nærmere undersøkelser. Byfogd Husebøs forklaringHusebø skriver blant annet: "Jeg ble oppnevnt som settedommer av Fylkesmannen i Rogaland sist i desember 1998 til å forestå verdsettelsen av boets eiendeler slik at John F . Knutsen og hans bror kunne gjøre gjeldende sine rettigheter etter testament, hvilket er rettskraftig avgjort." Videre insinuerer Husebø at partene hadde gitt sin tilslutning til fremgangsmåten, som altså betyr at Husebø bare indirekte tok stilling til det spørsmål han var oppnevnt for å behandle. Begge disse argumentene hadde vært vektige argumenter dersom de hadde vært korrekte. Problemet er naturligvis at Husebø ikke ble oppnevnt som settedommer for å ta stilling til verdsettelsen, men for å ta stilling til tidspunkt for verdsettelsen. Når det gjelder fremgangsmåten, så innebærer Husebøs fremstilling at legatarene skulle ha frafalt kravet om fastsettelse av takseringstidspunktet. Det er interessant å notere at Husebøs fremstilling ikke underbygges ved henvisning til dokumentene i saken. På den annen side er dette forståelig siden ingen av dokumentene (i alle fall de dokumenter legatarene har) understøtter forklaringen. Kjennelsen fra Gulating lagmannsrett av 9. november 1998 forklarer jo hvorfor det skal oppnevnes settedommer, og dersom legatarene hadde frafalt denne saken måtte dette kommet til uttrykk i et prosesskrift og/eller erkjennelse fra legatarene i et rettsmøte og (kanskje enda viktigere) byfogd Husebø måtte hevet saken i form av en kjennelse jfr. tvistemålslovens:
En slik kjennelse foreligger ikke. Sorenskriver Laakes forklaringSorenskriver Laakes forklaringer er også interessante. Legg merke til flertall, for Laake har 2 sett med forklaringer, en til Justisdepartementet og en annen forklaring til partene. Til Justisdepartementet forklarer Laake at han er oppnevnt til å håndtere overtaksten hvilket impliserer at tvisten m.h.t. takseringstidspunkt ikke er Laakes anliggende. (Det interessante er naturligvis at dette fremkommer i et brev til departementet, men ikke i korrespondanse med partene. Man må spørre seg selv hvorfor i all verden sorenskriver Laake som jo på dette tidspunkt har behandlet saken i innpå 2 år ikke har fortalt partene at han ikke anser seg selv for å ha fullmakt (kompetanse) til å ta stilling til det spørsmålet partene ønsker at han skal ta stilling til.) I brev til legatarene fremkommer imidlertid at retten "ikke finner grunn til å ta standpunkt i skiftetvisten vedr. verdsettelsestidspunktet". Det at "retten ikke finner grunn til" er noe helt annet enn at retten ikke har kompetanse. Justisdepartementets behandlingForvaltningsloven §17 pålegger forvaltningen en ganske omfattende utrednings- og informasjonsplikt. Det er altså i utgangspunktet departementet som er ansvarlig for at alle opplysninger fremkommer. Vanligvis blir dette tolket slik at forvaltningen har en plikt i samsvar med god forvaltningsskikk, til å gjøre parten kjent med vesentlige nye opplysninger slik at parten eventuelt har en mulighet til å imøtegå disse. Justisdepartementet har i denne saken unnlatt å gjøre parten kjent med de vesentlige nye opplysninger eller påstander som fremkommer i Førstebyfogd Husebøs fremstilling og som departementet synes å ha bygget sin konklusjon på. Parten har derved ikke fått anledning til å korrigere disse opplysningene. Det er ellers interessant å observere både at Førstebyfogd Husebø, som ellers burde være vel kjent med "vanlige" krav til bevisføring, fremmer påstander uten noen som helst form for sannsynliggjøring og at en saksbehandler og avdelingsdirektør i Justisdepartementet (av alle departementer) uten videre aksepterer påstander uten sannsynliggjøring. Innenfor journalistikken heter det seg at man aldri skal sjekke en god historie. Justisdepartementet synes å ha adoptert samme holdning. Til sist skal bemerkes at denne fremgangsmåten, hvor man konkluderer uten å ha spurt om partenes syn på den avgitte forklaring også er adoptert av Domstolavdelingens arvtaker, nemlig Domstoladministrasjonen i Trondheim. Det er bemerkelsesverdig, og ikke så lite foruroligende at den delen av forvaltningen som ellers ynder å presentere seg som etikkens høyborg, jfr. for eksempel Justisdepartementet årlige etikkseminar, faller så pladask i gjennom i utøvelsen. Dokumenter2002-01-29 Fra Justisdepartementet v saksbehandling.pdf 2001-12-04 til Justisdepartementet v behandlingstid.pdf Andre dokumenter |
|
Copyright 2006 John F. Knutsen |