Emner
| |
INSTANS: Høyesterett - dom
DATO: 1977-10-25
PUBLISERT: Rt-1977-1035
STIKKORD: (Journaldommen) Innsyn i sykejournal.
SAMMENDRAG: En pasient som hadde vært behandlet ved offentlig sykehus, krevet å
få gjøre seg kjent med sykejournalen. Han ble gitt rett til dette uten at det
var reist rettssak hvor sykejournalen var krevet fremlagt som bevis, men det ble
fastsatt tilsvarende begrensninger som omhandlet i forvaltningsloven §19.
Avgjørelsen ble bygget på alminnelige rettsgrunnsetninger, idet spørsmålet ikke
ble ansett uttømmende regulert ved forvaltningsloven og offentlighetsloven.
Henvisninger: lov-1967-02-10-§19 (Fvl §19),
SAKSGANG: L.nr. 159/1977.
PARTER: Per Hamre (advokat Pål Mitsem - til prøve) mot 1. Sentralsjukehuset i
Rogaland, 2. Overlege A. M. Abrahamsen (høyesterettsadvokat Olav Gabriel Ueland).
FORFATTER: Schweigaard Selmer, Holmøy, Elstad, Bølviken, Andreas Endresen.
Henvisninger i teksten: lov-1915-08-13-6-§250 (Tvml §250), lov-1927-04-29-1-§12
(Legelov §12), lov-1961-04-28-2-§9 (Psykisk helsevernlov §9),
lov-1966-06-17-12-§14-10 (Ftrl §14-10), lov-1966-12-16-9-§17 (Trrl §17),
lov-1967-02-10-§11 (Fvl §11), lov-1967-02-10-§18 (Fvl §18), lov-1967-02-10-§1 (Fvl
§1), lov-1967-02-10-§20 (Fvl §20), lov-1970-06-19-69-§1 (Offl §1),
lov-1970-06-19-69-§5 (Offl §5)
Dommer Schweigaard Selmer: Denne sak gjelder spørsmålet om en pasient som har
vært behandlet ved offentlig sykehus og som krever å få gjøre seg kjent med
sykejournalen, har rett til dette uten at det er reist rettssak hvor
sykejournalen kreves fremlagt som bevis.
Tannlege Per Hamre drev i 1975 tannlegepraksis i Stavanger. I oktober 1975
behandlet han en pasient som han senere fikk vite led av smittsom hepatitt. 1.
desember samme år møtte tannlege Hamre på Sentralsjukehuset i Rogaland, avdeling
Stavanger sjukehus, der det ble tatt forskjellige prøver av ham med sikte på å
påvise eventuell Side 1036 hepatitt. Hamre fikk beskjed om at prøveresultatene
var normale, men han hevder nå at de ikke var det.
I tiden som fulgte, følte Hamre seg tiltagende slappere, 29. desember 1975 ble
han innlagt på Stavanger sjukehus, medisinsk avdeling - etter hans egne
opplysninger i isolat - og ble behandlet for akutt hepatitt. Han ble utskrevet
4. februar 1976 og friskmeldt 1. april.
Samme dag som han ble friskmeldt, henvendte tannlege Hamre seg til Stavanger
sjukehus og bad om å få utlånt alle dokumenter, journaler, prøveresultater etc.
som hadde sammenheng med hans sykdom. Årsaken til anmodningen var blant annet at
Hamre mente at hvis han hadde fått kjennskap til sykdommen tidligere og kommet
under behandling, ville han ha unngått å selge sin tannlegepraksis i hast og med
tap, og at han ønsket å få avklart om det forelå noe kritikkverdig forhold fra
sykehusets side. 28. april 1976 fikk han tilsendt en legeuttalelse fra
reservelege Per Lunde ved Stavanger sjukehus. Hamre fastholdt imidlertid sin
begjæring om utlån av « alle dokumenter ». Dette ble avslått av overlege A. M.
Abrahamsen ved brev av 4. mai 1976.
Ved stevning av 14. juli 1976 gikk tannlege Hamre til søksmål mot
Sentralsjukehuset i Rogaland og overlege A. M. Abrahamsen og nedla påstand om
utlån av alle laboratoriejournaler, legejournaler m.v. med tilknytning til
behandlingen av hans sykdom, herunder også prøveresultatene etter konsultasjonen
1. desember 1975.
Under saksforberedelsen for Stavanger byrett ble Hamre tilstillet resultatene av
de prøver som ble tatt av ham 1. desember 1975. Etter dette nedla han under
hovedforhandlingen påstand om utlån av « sykejournal og laboratoriejournal for
den periode han var innlagt i sykehuset ».
Stavanger byrett avsa 30. november 1976 dom med slik domsslutning: « De saksøkte
frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke. »
Per Hamre påanket dommen og søkte samtidig om samtykke til å bringe anken
direkte inn for Høyesterett. Slikt samtykke ble gitt ved beslutning 4. februar
1977 av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt professor dr. med. Axel Strøm
og professor dr. med. Helge Laake. Professor Strøm har avgitt skriftlig
erklæring av 22. august 1977 og professor Laake av 23. august samme år.
Til bruk for Høyesterett har det vært avholdt bevisopptak ved Stavanger byrett
10. mai 1977 og ved Oslo byrett 13. mai 1977. Partene, Per Hamre og overlege
Abrahamsen, foruten ett vitne avgav forklaring. Hamres forklaring er ny for
Høyesterett.
Sakens nærmeste enkeltheter og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens
domsgrunner. I faktisk henseende står saken i det alt vesentlige i samme
stilling for Høyesterett som for byretten.
Den ankende part, Per Hamre, har langt på vei, men noe utvidet og vesentlig
utdypet, gjort gjeldende samme anførsler som for byretten. Han har foretatt en
omfattende juridisk dokumentasjon, og Side 1037
har blant annet vist til uttalelser i forvaltningslovens forarbeider, herunder
også endringene ved lov av 27. mai 1977 nr. 40, til NOU 1976 nr. 1 om legers og
tannlegers rettigheter og plikter, St.meld.nr.32 (1976-1977) om rettssikkerhet i
sosial- og helseinstitusjoner, Ot.prp.nr.2 (1977-1978) om lov om personregister
m.m. og til rettstilstanden i en rekke andre land.
Hamre hevder for det første at han har krav på å få gjøre seg kjent med
sykehusets opptegnelser i kraft av forvaltningslovens regler. Denne lov omfatter
blant annet også offentlig sykehusdrift. Sykehusets avgjørelser om innleggelse,
anbringelse i isolat, utskrivning og friskmelding er alle enkeltvedtak av
betydning for Hamres rettigheter og plikter på det offentligrettslige område.
Videre anføres at sykehusets opptegnelser ikke er unntatt fra aktinnsyn etter
reglene i lovens §18 annet ledd. Det dreier seg i dette tilfelle - hevdes det -
ikke om « lignende arbeidsdokumenter », men om ordnede opptegnelser som legene
plikter å foreta og oppbevare, jfr. legelovens §12, kronprinsregentens
resolusjon av 1. juni 1928 og kongelig resolusjon av 26. september 1969 §3-1
annet ledd.
De dokumenter som etter §18 annet ledd er unntatt fra partsoffentlighet har alle
preg av noe midlertidig, noe som utarbeides uten lovbestemt plikt og som
foreligger i tillegg til dokumenter som parten ellers har adgang til å gjøre seg
kjent med.
Subsidiært anfører Hamre at han iallfall - med hjemmel i forvaltningslovens §18
annet ledds annet punktum - må ha krav på å gjøre seg kjent med alle faktiske
opplysninger. Han mener at sykehuset sitter inne med flere opplysninger enn dem
som er meddelt ham.
Hamre gjør også gjeldende at offentlighetsloven hjemler ham rett til å få se
sykehusets opptegnelser. Fylkessykehusets virksomhet går inn under lovens
område, og dens bestemmelser omfatter enhver som ønsker å gjøre seg kjent med et
dokument. Innsynsretten etter offentlighetsloven er ikke begrenset til
enkeltvedtak. Når det gjelder lovens unntak i §5 nr. 1 for interne
arbeidsdokumenter, viser Hamre til sine anførsler om den tilsvarende bestemmelse
i forvaltningslovens §18 annet ledds første punktum. For øvrig understreker
Hamre at denne sak ikke gjelder spørsmålet om pasienter generelt sett skal
gjøres kjent med sykejournaler som gjelder dem selv, men alene om hvorvidt den
som anmoder om det, og det vil ikke være mange, skal gis adgang til innsyn. Ved
en interesseavveining må hensynet til pasientens rettssikkerhet veie tyngre enn
mulige ulemper for legene. Noe vesentlig tilleggsproblem for legene kan en slik
innsynsrett neppe heller representere, hevdes det, ettersom sykejournaler kan
kreves fremlagt under rettssak, jfr. tvistemålsloven §250, og også med hjemmel i
lov om psykisk helsevern av 28. april 1961 nr. 2 §9 fjerde ledd, lov om anke til
Trygderetten av 16. desember 1966 nr. 9 §17 punkt 1 og folketrygdloven av 17.
juni 1966 nr. 12 §14-1O punkt 6. Når det fra legehold har vært anført at det kan
være utilrådelig at pasienter får kjennskap til egne sykejournaler på grunn av
det som står der om deres helse, eller om opplysninger som pårørende har gitt,
så vil dette hensyn fullt ut være ivaretatt ved unntaksregelen i
forvaltningslovens §19. Side 1038
Ytterligere har Hamre for Høyesterett gjort gjeldende at selv om verken
forvaltningsloven eller offentlighetsloven hjemler ham rett til å gjøre seg
kjent med sykejournalen, så må likevel hans krav tas til følge i kraft av
alminnelige rettsgrunnsetninger. Han har fremholdt at forvaltningsloven alene
oppstiller visse minimumsgarantier, men at den ikke er uttømmende. I denne
forbindelse har han blant annet vist til legenes alminnelige informasjonsplikt
inntatt i legeforeningens etiske regler §13, til Justisdepartementets uttalelse
av 17. juni 1940 om plikt for sykehuset til å gi opplysninger og også til
Helsedirektoratets anbefaling av 27. september 1973 om « at pasienten eller den
som handler på hans vegne får gjøre seg kjent med journalmaterialet eller deler
av det ».
Avslutningsvis har Hamre fremholdt at hensynet til menneskets egenverdi,
integritet og personlighetsvern tilsier at en pasient som anmoder om det, gis
anledning til å gjøre seg kjent med sykehusets opptegnelser om ham. Noe annet
ville stride imot alminnelig rettsbevissthet. Han har også gjort gjeldende at en
konkret interesseavveining i hans tilfelle må føre til at han gis innsynsrett. I
denne forbindelse peker han særskilt på at det er ganske uakseptabelt i hans
situasjon, hvor han trenger sykejournalen for å vurdere et eventuelt
erstatningssøksmål mot sykehuset, om fremleggelsen skulle være avhengig av
overlegens bedømmelse. Per Hamre har nedlagt slik påstand:
« Prinsipalt: Sentralsykehuset i Rogaland og overlege A. M. Abrahamsen dømmes
til å la Per Hamre få gjøre seg kjent med opptegnelser som er gjort om ham med
de begrensninger som er gitt i forvaltningslovens §19. Per Hamre tilkjennes
saksomkostninger for Høyesterett og staten ved Justisdepartementet tilkjennes
saksomkostninger for den del som dekkes av det offentlige for Høyesterett og
byrett.
Subsidiært: Sentralsykehuset i Rogaland og overlege A. M. Abrahamsen dømmes til
å la Per Hamre få gjøre seg kjent med alle faktiske opplysninger i opptegnelser
som er gjort om ham, med de begrensninger som er gitt i forvaltningslovens §19.
Per Hamre tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og staten ved
Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for den del som dekkes av det
offentlige for Høyesterett og byrett. »
Ankemotpartene, Sentralsjukehuset i Rogaland v/ fylkesordføreren i Rogaland og
overlege A. M. Abrahamsen, har gjort gjeldende at det ikke foreligger noe
rettslig grunnlag for Hamres krav om å få gjøre seg kjent med sykejournalen.
Forvaltningsloven får ikke anvendelse - hevdes det - for det første fordi det
her ikke foreligger noe enkeltvedtak som etter loven er et vilkår for rett til
dokumentinnsyn. Verken innleggelsen av Hamre i sykehuset, den angivelige
anbringelse i isolat, utskrivningen eller friskmeldingen kan anses som
enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand; i ethvert fall ikke i dette
tilfelle, hvor det i sakens dokumenter intet finnes om at Hamre har protestert,
at det skulle ha forekommet noen konfliktsituasjon ellers eller noe tvangsmessig
pålegg.
Side 1039
For det annet - hevdes det - vil Hamre etter forvaltningslovens §18 annet ledd -
og for øvrig også etter offentlighetslovens §5 nr. 1 - under enhver omstendighet
være avskåret fra å gjøre seg kjent med sykejournalen fordi den er et internt
arbeidsdokument. I denne forbindelse vises blant annet til sivilombudsmannens
uttalelse av 6. oktober 1976 om at « I høve til forvaltningslova må ein sjå
journalen som et internt arbeidsdokument som er unnateke frå reglane om
aktinnsikt etter §18 andre leden », og til Justisdepartementets uttalelse om
interne arbeidsdokumenter i Ot.prp.nr.3 (1967-1977) side 75-76; en uttalelse som
ankemotpartene anser dekkende også for sykejournaler.
Ankemotpartene har også pekt på at begge de sakkyndige har svart ja på
spørsmålet om « det vanligvis (vil) være riktig å karakterisere en slik journal
som en arbeidsjournal ». Videre vises til de sakkyndiges samstemmige
betenkeligheter ved og innvendinger mot at sykejournaler utleveres til
pasientene. For øvrig hevder ankemotpartene at Hamre allerede har mottatt alle
slike faktiske opplysninger som omhandlet i forvaltningslovens §18 annet ledds
annet punktum. Hamres subsidiære påstand må derfor avvises på grunn av manglende
rettslig interesse.
Offentlighetsloven, som Hamre også har påberopt seg, gir etter ankemotpartenes
mening ikke hjemmel for hans krav. Etter lovens §5 nr. 1 er interne
arbeidsdokumenter unntatt fra offentlighet og - som allerede påpekt - må
sykejournalen karakteriseres som et slikt dokument.
Ankemotpartene anfører for øvrig at det heller ikke ellers foreligger noe
rettslig grunnlag for Hamres påstand om rett til å gjøre seg kjent med
sykejournalen. Spesiallovgivningen, blant annet tvistemålslovens §250,
inneholder visse særregler om aktinnsyn, men disse er ikke - og hevdes heller
ikke å være - anvendelige i det foreliggende tilfelle. Legelovkomitéen har
riktignok i §22 i NOU 1976 nr. 1 foreslått en regel om plikt til utlevering av
sykejournaler på visse vilkår, men forslaget har foreløpig ikke resultert i
lovgivning.
Etter ankemotpartenes mening må kravet om fremleggelse av sykejoumalen enten ha
hjemmel i forvaltningsloven, offentlighetsloven eller i spesiallovgivningen, og
når slik hjemmel mangler, må konsekvensen bli at sykehuset og overlegen
frifinnes.
Ankemotpartene, Sentralsjukehuset i Rogaland ved fylkesordføreren i Rogaland og
overlege A. M. Abrahamsen, har nedlagt slik påstand:
« Byrettens dom stadfestes, dog slik at ankemotpartene tilkjennes
saksomkostninger for Høyesterett. »
Jeg er kommet til at Per Hamres krav om å få gjøre seg kjent med sykehusets
opptegnelser - sykejournalen - vedrørende behandlingen av ham må føre frem.
Hamre har hevdet at hans krav om innsyn har hjemmel både i forvaltningloven av
10. februar 1967 og offentlighetsloven av 19. juni 1970 nr. 69, og iallfall kan
grunnes på alminnelige rettsprinsipper. Side 1040
Jeg tar først for meg forholdet til forvaltningloven og offentlighetsloven.
Mellom partene synes det ikke å være uenighet om at offentlig sykehusdrift i
utgangspunkt faller inn under området for forvaltningslovens §1 og
offentlighetslovens §1. Jeg kan slutte meg til dette.
Etter forvaltningsloven blir da neste spørsmål om det i Hamres tilfelle
foreligger noe enkeltvedtak, jfr. lovens §2 første ledd litra b, som gir rett
til dokumentinnsyn. Hamre har som enkeltvedtak påberopt seg innleggelsen i
sykehuset, anbringelsen i isolat på grunn av sykdommens smittefarlighet,
utskrivningen og den senere friskmelding. Alle disposisjonene synes å ha berodd
på frivillig medvirkning fra Hamres side, idet det av sakens dokumenter intet
fremgår om at han har protestert. Heller ikke ellers er det noe som tyder på at
det skulle dreie seg om tvangsmessige inngrep fra sykehusets side.
Spørsmålet om forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder for innleggelse
i og utskrivning fra sykehus er behandlet i St.meld.nr.32 (1976-1977) side 45
sp. I og side 62 sp. 2 i NOU 1976 nr. 1 side 123 sp. 2. Noe klart svar gis ikke
der, men det er opplyst at Justisdepartementet i 1971 (jnr. 586/71 E) har uttalt
at innleggelse i sykehus ikke er blitt regnet som enkeltvedtak, og videre at det
ser ut til at loven også stort sett har vært praktisert slik både når det
gjelder innleggelse og utskrivning.
Jeg finner det tvilsomt om det i Hamres tilfelle foreligger noe enkeltvedtak
etter forvaltningloven, og om det enkeltvedtak som eventuelt måtte foreligge,
gir grunnlag for dokumentinnsyn som begjært. Jeg går ikke nærmere inn på
spørsmålet, ettersom svaret ikke er avgjørende for det resultat jeg er kommet
frem til.
Av samme grunn finner jeg det heller ikke påkrevd å ta stilling til om
sykejournaler er unntatt fra innsynsrett fordi de må anses som interne
arbeidsdokumenter i relasjon til forvaltningslovens §18 annet ledd og
offentlighetslovens §5 nr. 1. Også dette spørsmål må anses tvilsomt. Jeg viser
for øvrig til St.meld.nr.32 (1976-1977) side 45 sp. 2, NOU 1976 nr. 1 side 63
sp. 2 og til sivilombudsmannens uttalelser av 6. oktober 1976 (sak 615/76) og
15. februar 1977 (sak 4/77). Uttalelsen av 6. oktober 1976 har jeg allerede
gjengitt under ankemotpartenes anførsler. Også ellers synes uttalelsene nærmest
å gi uttrykk for at unntaket for interne arbeidsdokumenter, og dertil kravet om
enkeltvedtak, etter reglene i forvaltningsloven og offentlighetsloven er til
hinder for aktinnsyn i sykejournaler.
Etter mitt syn er spørsmålet om en pasients rett til å gjøre seg kjent med den
sykejournal som gjelder ham selv ikke uttømmende regulert ved forvaltningloven
og offentlighetsloven. Jeg nevner her at forvaltninglovens oppbygging og store
deler av regelsettet passer dårlig for de fleste av de avgjørelser som nedfelles
i en sykejournal. Hva offentlighetsloven angår, er dens primære formål å sikre
allmennheten rett til dokumentinnsyn, og det er derfor mindre nærliggende å se
hen til denne lov når det skal avgjøres om en pasient har krav på innsyn i egen
sykejournal. Jeg finner også at Justisdepartementets uttalelse om interne
arbeidsdokumenter og dets begrunnelse i Side 1041
Ot.prp.nr.3 (1976-1977) side 75-76 for å unnta dem fra innsynsrett er mindre
treffende når det gjelder sykejournaler.
Ved avgjørelsen av spørsmålet om en pasient etter anmodning har rett til å gjøre
seg kjent med sykejournalen, finner jeg grunn til å se nærmere på journalens
karakter og innhold.
Ifølge lov om legers rettigheter og plikter av 29. april 1927 §12 annet ledd
plikter enhver lege « å gjøre ordnede opptegnelser om sin legevirksomhet ». Ved
kronprinsregentens resolusjon av 1. juni 1928 er det gitt nærmere regler om
slike opptegnelser:
« 1. Enhver læge skal gjøre ordnede optegnelser over sin lægevirksomhet som
nedenfor anført av hensyn til de til enhver tid gitte bestemmelser om
innberetning til offentlig myndighet. Opptegnelsene skal enten føres i en
protokoll eller efter kartoteksystem med kort og skjemaer for hver enkelt
patient.
2. Opptegnelsene om den enkelte patient skal inneholde:
1. Den sykes navn, alder og adresse.
2. En kort sykehistorie.
3. Den stillede diagnose
4. Den iverksatte behandling.
5. Når undersøkelser - konsultasjoner, besøk tec. har funnet sted.
3. Optegnelsene skal opbevares nedlåst. - - -. »
I henhold til delegert myndighet fastsatte Sosialdepartementet 15. juli 1935 at
reglenes punkt 3 skuÅle gis følgende tilføyelse:
« Og må opbevares i minst 10 år efter vedkommende patients død; efter den tid
kan de brennes. » I tilknytning til resolusjonen av 1928 uttalte
Sosialdepartementet:
« Særskilt bestemmelse for sykehus er ikke gitt, idet man har gått ut fra, at
det alltid ved sykehus føres ordnede optegnelser om patienter som innlegges der.
»
Særskilt bestemmelse ble senere gitt ved kongelig resolusjon av 26. september
1969 §3-1 annet ledd: « For alle syke gjøres ordnete opptegnelser (journaler).
Helsedirektøren kan gi nærmere bestemmelser om på hvilken måte disse skal
føres.- - - »
Det er opplyst at helsedirektøren ikke har gitt nærmere bestemmelser om dette.
Den sakkyndige, professor dr. med. Axel Strøm, har redegjort for hva en
sykejournal ved et sykehus' medisinske avdeling i hovedtrekkene vanligvis
inneholder og hvordan den utformes:
« Foruten vanlige personopplysninger som navn, fødselsår og dato, sivilstand,
bopel, stilling (yrke), innleggelses- og utskrivningsdato vil journalen
inneholde:
1. Anamnese (sykehistorie). Herunder inngår opplysninger fra innleggende lege,
opplysninger om tidligere sykdommer/ skader og tidligere sykehusopphold,
sykdommer av betydning i slekten og omgivelsene, når det aktuelle sykdom meldte
seg og eventuelt hva som forårsaket den, hvilke symptomer den har gitt og
hvordan den har utviklet seg, om den har forårsaket fravær fra arbeidet, Side
1042
sengeleie m.v., hvilken behandling pasienten eventuelt har fått før
innleggelsen. Opplysninger om de naturlige funksjoner (avføring, vannlating,
menstruasjon, søvn m.v.) hører også med til anamnesen, likeledes opplysninger om
røyke- og drikkevaner, medikamentmisbruk o.l. De anamnestiske opplysninger vil
oftest bli gitt av pasienten selv. Men gjelder det et barn, eller er pasienten
uklar/ intoksikert/ bevisstløs, må opplysningene søkes innhentet gjennom andre.
Også i tilfeller der pasienten har gitt opplysninger, vil det ofte bli nødvendig
med opplysninger fra pårørende eller andre. Særlig er det tilfelle når det
gjelder sinnslidende pasienter, alkoholister og narkomane.
2. Status presens. Denne skal gi et bilde av pasientens tilstand ved
innleggelsen. Den omfatter vanligvis:
a) en generell karakteristikk av pasienten. Svarer hans utseende til alderen?
Hvordan er ernæringstilstanden? Bærer han tydelig preg av sykdommen? Er hans
opptreden og atferd adekvat
eller avvikende? Er han ved klar bevissthet eller er han uklar/ bevisstløs? Etc.
b) en fysikalsk undersøkelse (temperatur, puls, blodtrykk, urin, generell
organundersøkelse).
c) Særlig undersøkelse av det syke organ.
Disse mer og mindre rutinemessige undersøkelser suppleres i fornøden utstrekning
med:
3. Spesialundersøkelse, f.eks. røntgenundersøkelser, laboratorieundersøkelser,
elektrokardiografi (EKG), funksjonsundersøkelser, diagnostiske inngrep m.v. -
avhengig av tilfellets art.
4. På grunnlag av disse innledende undersøkelser er det vanlig at det i
journalen gjøres en foreløpig oppsummering ved en av avdelingens overordnede
leger, de diagnotiske og prognostiske muligheter overveies, en foreløpig
behandling institueres, og det angis en plan for videre undersøkelser. Under
sykdommens forløp føres:
5. Løpende notater om sykdommens utvikling. Pasienten observeres fra dag til
dag, og resultatet av observasjonene noteres i journalen. Tidligere funn
korrigeres, og resultatet av de videre undersøkelser føres inn. Nye diagnostiske
overveielser nedtegnes etter hvert som nye funn og undersøkelser gjør diagnosen
sikrere, og en arbeider seg gradvis frem mot den endelige konklusjon. Pasientens
reaksjon på den iverksatte behandling noteres, eventuelle komplikasjoner
anføres, og sykdommens gang beskrives.
6. Når sykehusoppholdet er avsluttet, utarbeides vanligvis en epikrise, et
journalutdrag hvor de viktigste funn oppføres og den endelige diagnose og
behandling angis. Epikrisen sendes til innleggende lege, eventuelt med råd om
etterbehandling og kontroll. »
Professor Strøm har videre opplyst at utformingen av sykejournalen for Per Hamre
stemmer med det som er vanlig.
Som fremholdt av ankemotpartene, mener begge de sakkyndige at sykejournalen har
karakter av « en arbeidsjournal ». Professor
Side 1043 Laake uttaler at « sykejournaler er interne arbeidsdokumenter for
legene ». Professor Strøm skriver mer nyansert om dette:
« Sykejournalen er et arbeidsdokument, først og fremst for avdelingens leger,
men også for de øvrige ansatte ved avdelingen i den utstrekning de har behov for
journalens opplysninger av hensyn til behandlingen og pleien av den syke
(sykepleiere, fysioterapeuter, sosionomer, psykologer). Journalens formål er å
fastholde de relevante data for behandleren og å formidle kommunikasjon om
pasienten mellom de forskjellige behandlere. På ethvert sykehus - bortsett fra
de minste sykestuer - vil pasientene bli behandlet og tilsett av flere leger (og
andre behandlere), og sykejournalen utgjør et helt nødvendig
kommunikasjonsmiddel mellom dem. Selv om muntlig kommunikasjon og drøftelser om
pasienten finner sted mellom behandlerne, er det i første rekke opplysningene i
journalen som danner grunnlaget for drøftelsene og de diagnostiske og
terepeutiske tiltak som blir satt i verk.
Ut fra dette synet på journalen som et arbeidsdokument for avdelingen, har det
fra gammel tid av vært oppfatningen blant legene at sykejournalen er avdelingens
eiendom og at den medisinske leder av avdelingen har disposisjonsretten over
den. Ingen utenforstående - inklusive sykehusets eier og pasienten selv - har
adgang til å gjøre seg kjent med sykejournalens innhold uten tillatelse av
avdelingens sjef, eller etter rettens kjennelse. ---
Ved siden av sin primære funksjon som arbeidsdokument har journalen også
betydning for opplæring og utdanningen av de yngre leger. Ved at journalen blir
gjennomgått av de overordnede leger som korrigerer de funn og overveielser som
de underordnede leger har gjort, og legger en plan for de videre undersøkelser,
får de underordnede leger praktisk undervisning i klinisk medisin. Det må også
nevnes at sykejournalene i stor utstrekning danner grunnlaget for klinisk
forskning. »
At sykejournalen er et arbeidsdokument for medisinsk personell er i seg selv
ikke tilstrekkelig til å unnta den fra pasientens innsyn. Dette gjelder for
øvrig også etter forvaltningsloven og offentlighetsloven. For ordens skyld
nevner jeg her også at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 4. februar
1977 (L.nr. 33K/ 1977 Rt-1977-363) som gjaldt krav om fremleggelse av en
sykejournal som bevis under rettssak, ikke tok stilling til om sykejournaler er
å anse som interne dokumenter. Til professor Strøms uttalelse bemerker jeg
ellers at legenes oppfatning « fra gammel tid »om sykejournaler som avdelingens
eiendom og underlagt overlegens disposisjonsrett stemmer dårlig med
Justisdepartementets uttalelse av 17. juni 1940, som jeg kommer tilbake til.
På bakgrunn av min gjennomgåelse finner jeg å kunne foreta følgende oppsummering
når det gjelder en sykejournals karakter og innhold:
Det dreier seg om opptegnelser som leger har rettslig plikt til å gjøre, som
skal danne grunnlag for innberetninger og skal oppbevares. Journalen inneholder
hovedsakelig faktiske opplysninger om pasienten, Side 1044
hans tilstand og behandling, men i noen grad også diagnostiske og prognostiske
overveielser. Journalens primære bruk er for behandlingen av pasienten, men ved
sykehus brukes den også for opplæring og som grunnlag for klinisk forskning.
Etter en samlet vurdering av sykejournalen, og for øvrig på grunnlag av en
interesseavveining som jeg kommer tilbake til, er jeg kommet til at det må følge
av alminnelige rettsgrunnsetninger at en pasient i utgangspunkt har rett til å
gjøre seg kjent med den sykejournal som gjelder ham selv. Denne rett må
imidlertid etter min mening undergis visse begrensninger av liknende art som det
som gjelder for partsoffentlighet etter forvaltningslovens §19. Dette innebærer
blant annet at pasienten selv ikke har krav på opplysninger som det av hensyn
til hans helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses
utilrådelig at han får kjennskap til, og normalt kan han heller ikke kreve
opplyst noe som vil krenke taushetsplikten overfor tredjemann. Når det gjelder
fremgangsmåten ved journalinnsynet, viser jeg til forvaltningslovens §20, som må
få tilsvarende anvendelse.
|