|
O.A. Knutsens dødsbo
|
Emner
|
Oversikt og innledningOm O.A. Knutsens dødsboO. A. Knutsens dødsbo ble tatt under behandling ved daværende Haugesund skifterett (som senere har endret navn til Haugesund tingrett) den 5. mai 1993 etter at O. A. Knutsen avgikk ved døden den 24. april 1993. Skiftesaken er fortsatt under behandling etter mer enn 12 år. Formålet med websiden er fokus på rettssikkerhetHensikten med denne websiden er å ta opp til diskusjon og dokumentere borgernes manglende rettssikkerhet i forbindelse med skiftesaker med utgangspunkt i O.A. Knutsens dødsbo. Mange av spørsmålene er imidlertid av generell karakter, det vil si at de har betydning for sivile saker generelt og for så vidt i enkelte tilfeller, også for straffesaker. Betydningen for sivile saker er blitt større etter vedtagelsen av ny sivilprosesslov. (Sivile saker er typisk saker mellom borgerne så som skiftesaker, nabotvister, arbeidstvister o.s.v..) Forholdet til den nye sivilprosesslovEt av argumentene for den nye lov var å gi dommerne større makt slik at sakene kunne bli gjennomført hurtigere og mer rasjonelt. Dette er også begrunnelsen for mange av spesialreglene i skifteloven og som det fremgår er erfaringene langt fra positive. På samme måte som for skifteloven er det grunn til å anta at de nye sivilprosessreglene vil gi større vilkårlighet og dårligere rettssikkerhet og at rasjonaliseringsgevinsten glipper fordi uklare regler i seg selv gir ineffektivitet. Gjengivelse av sakens dokumenter i pdf formatI min gjengivelse har jeg valgt å henvise direkte til dokumentene i saken som er gjengitt i pdf format. Dette er krevende for leserne, men dessverre nødvendig for å kunne vise hva som i i dette materialet ofte fremkommer, nemlig et gap mellom det inntrykk myndighetene og rettsvesenet selv ønsker å skape og realiteten. For hvert enkelt spørsmål er gjengivelsen av dokumentene omvendt kronologisk, d.v.s. de nyeste dokumenter fremkommer øverst, og de eldste dokumenter nederst. (Sånn sett må man som oftest lese nedenfra og opp for å få sammenhengen.) Stort og økende antall skiftesaker i NorgeI Norge dør ca 60.000 mennesker hvert år. Ca 5-7% av disse dødsfallene fører til offentlig skifte, og andelen er stigende som en følge av mer kompliserte familieforhold (skilsmisser, "mine", "dine" og "våre" barn m.v.). Hovedregelen er jo også at det er flere arvinger. Sånn sett er sannsynligvis dødsboskifte den saksform i rettsvesenet flest "vanlige" mennesker kommer bort i. Forholdet til andre sivile saker og straffesakerMange av de spørsmålene som dette skiftet reiser er imidlertid også relevante for andre sivile saker (og i noen tilfeller også for straffesaker). Dette gjelder bl.a. spørsmål vedrørende saksbehandlingstiden, dokumentinnsyn, habilitet og integritet. Dette er spørsmål knyttet til hvorvidt norske domstoler tilfredsstiller de krav publikum med rimelighet kan stille til domstolene. Svaret her er dessverre at norske domstoler feiler på de helt grunnleggende punkter som i andre sammenhenger blir ansett for selvfølgeligheter. La meg nevne et par eksempler: De fleste av oss anser det som selvfølgelig at partene i saken må ha innsyn i sakens dokumenter. Slik er det etter hvert, innenfor statsadministrasjonen, kommunale og andre offentlige organer, men altså ikke ubetinget innenfor domstolene, i alle fall ikke for skiftesaker. Så skulle man kanskje tro at dersom det oppstod begrunnet mistanke om kritikkverdige og endog straffbare forhold knyttet til forvaltningen av boet, så ville den eller de aktuelle personer bli entlediget fra sine verv og saken satt under etterforskning. Men slik er det heller ikke. (se Entledigelse Bauge). Man skulle videre tro at når retten har fattet et vedtak så skulle dette meddeles partene, slik reglene er for andre offentlige organer, men også her skiller domstolene seg ut til borgernes ugunst. Når denne siden skrives har bobehandlingen vart i mer enn 12 år, og Haugesund tingrett har i løpet av mer enn 10 år ikke greid å gjennomføre lagmannsrettens beslutning av 30. juni 1995 som ga legatarene rettigheter i boet. I alle andre sammenhenger ville denne form for saksbehandling blitt sett på som totalt uakseptabelt, men domstolene "skjønner ikke" problemstillingen. Mange av disse spørsmålene er ikke unike for "min" sak, men generelle for norsk rettsvesen. Hvordan skal man så forstå Liland saken, Torgersen saken, Birgitte saken, Fritz Moen saken, Bjugn saken, Riis saken m.v., og for så vidt også Knutsen saken? Legg merke til at jeg her blander både straffesaker og sivile saker, men problemstillingen er etter mitt syn den samme. Vi står altså ikke, etter min mening, overfor enkelthendelser og unntak som har fått et uheldig utfall, men snarere overfor systemfeil og mer grunnleggende uheldige holdninger og mekanismer i rettsvesenet. Rettsvesenet er, med et fint ord, dysfunksjonelt. Rettsvesenets dysfunksjonalitetHvorfor er det dysfunksjonelt, og kan man gjøre noe med forholdet. Litt forenklet kan man vel si at alle organisasjoner som ikke får korrigerende impulser eller tilstrekkelig mange og sterke impulser utenfra har en tendens til å utvikle dysfunksjonelle trekk. I andre organisasjoner har vi imidlertid korrigerende mekanismer. Private virksomheter går konkurs når kundene uteblir. Innen offentlig sektor er korreksjonsmekanismene mye svakere, men offentlig kritikk i massemediene kan velte ministrer og påvirke partisammensetningen i Storting og kommunestyrer. Av en eller annen grunn har imidlertid den debatt og kritiske holdning som mediene ikke nøler med å slippe løs overfor den utøvende og lovgivende makt ennå ikke nådd domstolene. Domstolenes og rettsvesenets implisitte prioriteringerEtter min vurdering kan man lettest forstå domstolenes dysfunksjonalitet dersom man antar at dommerne (eller i alle fall de fleste av dem), bevisst eller ubevisst, har følgende prioriteringer ved avsigelse av dommen.
Som det fremgår er det etter min mening ikke slik at borgernes rettigheter ikke kommer med i vurderingen, men de underordnes det som synes å være dommernes 2 andre selvpålagte oppgaver, nemlig å beskytte kolleger og stat mot kritikk og ansvar. Nå er det ikke sikkert at hver enkelt dommer er seg forholdet bevisst, men mer sannsynlig er dette del av det som man i andre sammenhenger ville kalle "bedriftskulturen" innen rettsvesenet. Dette er sannsynligvis i stor utstrekning underbevisste holdninger som aktørene selv ikke er oppmerksom på, og derfor naturligvis selv heller ikke er i stand til å korrigere. Som alle andre steder, foregår det nok også en viss selvselektering innen "systemet" ved at de som eventuelt måtte ha andre grunnholdninger ikke får økt ansvar eller kommer videre i sin karriere og derfor kanskje velger seg ut av domstolene inklusive de tilknyttede avdelinger i Justisdepartementet og Domstoladministrasjonen. Typisk er det at ingen av høyesterettsdommerne synes å ha fått stillingen som en følge av sitt arbeide for å sikre borgernes rettigheter, men det finnes eksempler hvor det i alle fall utenfra kan se ut som om en bevisst eller ubevisst fleksibel holdning til statens interesser har vært avgjørende. Implisitte prioriteringer er i overensstemmelse med andre observatørerForeløpig er dette kun påstander (selv om jeg ikke er alene om dem, se f.eks. denne lenken om Torgersen saken: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article830816.ece ), men jeg vil oppfordre leseren til å ha prioriteringsrekkefølgen i mente ved gjennomgang av dokumentene for derved selv å kunne danne seg et bilde av om hypotesen passer faktum. Første skritt i en endringsprosess er jo at man blir oppmerksom på problemstillingen. Hensikten med denne websiten er å dokumentere resultatet av disse holdningene innen rettsvesenet, med sikte på en korreksjon. Etter min mening er det pkt. 3 ovenfor som bør være domstolenes helt sentrale hovedoppgave. Jeg ønsker leseren lykke til.
Sist endret: 2005-09-01 |
|
Copyright 2006 John F. Knutsen |